.png)
Meny
Min indre stemme er som en ekstrovert venn som aldri tier stille. Den jatter om alt fra Kjell til Kinesiske vise mestere. Men jeg lurer på om det virkelig er verdt å hoppe etter denne stemmen, når den kun bringer pessimisme og negativitet.
En god terapeut forstår at historien min ikke skal dyrkes eller nødvendigvis forståes. Den skal forkastes. Ihvertfall på et tidspunkt. For det er denne historien som sørger for at jeg er den samme som kom inn døra.
Jeg har brukt hele min voksne alder til å spille karrierespillet. Jeg har stresset, ligget våken om kveldene og tatt dårlige valg. Prioriteringene mine har ikke reflektert hvem jeg vil være, som da min mor døde i min hånd mens jeg var et annet sted i tankene.
Aksepter faktorene du ikke kan endre. Ha mot til å endre ting du kan, og ha visdom til å kjenne forskjellen. Flott! Men hvordan ha visdom til å kjenne forskjell?
