Elven min, med sin råte

HjemInnlegg

Det er ikke så lett da, sier mange, når jeg hevder at det går an å bevare gleden gjennom livets brutale tider. Og det er jeg helt enig i, det er ikke lett. Men jeg sa ikke heller at jeg mente at det var lett. Det er faktisk veldig vanskelig, men det er ikke umulig.  Og siden det ikke er umulig, er det en mulighet der.

Det vi ofte glemmer er også at når vi står i en vanskelig livsutfordring så tror vi at det hjelper å gjøre oss til offer, klage, syns det er urettferdig eller urimelig, og så klandrer vi livet, som om livet da vil gjøre om på utfordringen å fjerne den.

Min far ble dement. Jeg ble trist og sint. Jeg hadde gledet meg til hyggelige samtaler med ham, de siste årene av hans liv. Men det ble ikke slik. «Gud» sparte ikke ham for demens bare fordi jeg ble trist og sint. Jeg forstod at mitt sinne var urimelig, og det gjorde det enda verre. Jeg ville så gjerne at sinnet mitt mot ham skulle forsvinne. For han kunne ikke noe for at han fikk demens, men jeg kunne heller ikke noe for at jeg ble sint.

Det måtte bare være slik, for det var slik det var.

Sint kan man bli, av å ha feil forventninger til livet

Mitt sinne bunnet i forventningen om at min kjærlighet til far skulle flyte ut i evigheten med gode samtaler, slik en elv renner ut i havet. Men det ble ikke slik. Det ble mer som en tømmerstokk i elven som renner inn i en bakevje, setter seg fast, råtner og lukter vondt der.

Akkurat slik ikke alt vannet i elven renner ut i havet, for noe fordamper, noe blir sugd opp av planter eller drikkende dyr, på veien, og noe av elvens natur er tømmerstokker som råtner og gir liv til mikroorganismer og annet liv i en bakevje, slik er også demens og sinne i livets elv. Men demens og sinne er bare en liten del av noe mye større.

Og når jeg ser demensen og sinne som bare en del og ikke som det hele, da Ser jeg og lar det være slik som det er, og da trer gleden frem. Da kan gleden romme demens og sinne, slik elven omfavner og rommer den råtne tømmerstokken.

Slik også med min mor. Hun fikk det de kalte kognitiv svikt, og hennes urolige sinn, kom aldri i mål. Jeg kunne hjelpe henne i det uendelige og det ville likevel aldri bli nok. Det var utmattende. Jeg orket til slutt ikke å hjelpe henne nesten i det hele tatt. Jeg orket ikke å ringe henne og når jeg ikke orket det heller så pisket jeg meg selv med at jeg ikke ringte henne, så da ble jeg sliten av det også. Da hun døde, var det en befrielse.

Vi snakker lite om at det kan være befriende når vår nærmeste dør, for det er skambelagt. Man skal ikke snakke stygt om de døde. Man skal ære sin far og sin mor. Men hva gjør jeg da, når jeg har en følelse jeg ikke vil ha, men har? Jeg følte meg fri når mor døde. Det var som en tung ryggsekk smeltet, rant av ryggen min, ned og ut i sanden. Hun var jo så søt, sa hennes venner, mine venner og folk jeg kjente. Ja, det var hun, men hun var mer enn det.

I tiden før og under med hennes kognitive svikt, i møte med hjemmetjeneste, hjemmesykepleie, bank, kommune, skatteetat, Telenor og foreninger, så levde jeg jo også et liv. Hennes liv var ikke mitt liv, selv om hun hadde et ønske om det og et utømmelig behov for det. Jeg kunne ha lagt hele mitt liv til side, hvis det var opp til henne. Jeg kunne antageligvis enda ha dødd av utmattelse, underernæring, og mangel på lønn fordi jeg ikke passet jobben min, og på mitt dødsleie ville hun ha syns det var urettferdig, for hvem skulle hjelpe henne fra nå av da?

Dette livet, ved siden av min behovs evig utilfredsstilte mor, er mitt liv. Og dette livet er vakkert. Jeg er heldig som får dette livet. Dette livet er elven, og min mors utilfredshet er tømmerstokken. Og elven er vakker også med tømmerstokken. Det er når jeg blir trangsynt, feilfokuserende, selvsentrert, selvmedlidende og drukner meg i bakevjen mens jeg ropende klager over at elven lukter vondt, at jeg mister elven og mitt livs skjønnhet, og ikke skjønner at det er ikke elven som lukter vondt, men tømmerstokken.

Vakre tømmerstokker i elven min

Slik også med min bror. Han gikk på jobb dagen etter sin 64 års dag og kom aldri hjem. Han ble stukket ned av en psykisk syk pasient, da han som lege var på hjemmebesøk hos pasienten.

Jeg elsket min bror, samtidig var det sider ved forholdet vårt som var vanskelig. Da han ble myrdet var sorgen over hans død i seg selv bunnløs, men i tillegg var det det at jeg hadde tatt ham forgitt. Jeg hadde tenkt at han skulle være der evig. I hvert fall lenge enda.

Det var som å få en knyttneve i mellomgulvet. Det var som å bli slått luften ut av, og hive etter pusten. Jeg la meg i sengen under dynen, tok samboren min sin dyne, klemte den mot ansiktet og skrek. Det var en helt grusom lyd. Den var så grusom at jeg håpet at ingen andre hørte den, og den var så grusom at det var som om det ikke var jeg som skrek den. Den var nærmest utenfor meg. Jeg gråt når dønningene av sorg slo innover meg. Jeg gråt stille og høyt, og jeg sørget når det i meg som sørget krevde at jeg gjorde det. Jeg prøvde å holde elven åpen, men igjen var det en bakevje med den største tømmerstokken så langt i mitt liv.

Sammen med drapet på min bror, våknet jeg til mitt eget liv. For akkurat som han ikke skulle leve evig, så skal ikke jeg heller det. Jeg sørger over tapet av ham, men jeg takker også for at jeg fikk en bror, og at jeg fikk den broren jeg fikk. Ikke alle får en bror, og noen har sin bror kortere enn meg. Jeg vet han elsket meg, og jeg vet at kunne han eventuelt snakke til meg fra der han er nå, så ville han sagt; lev Arnt. Lev. Han ville ikke ha hatt et snev av ønske om at jeg skulle redusere livskvaliteten i mitt liv, pga hans død. Snarere tvert imot, for så var hans liv enda mer til nytte.

Jeg fikk den faren jeg fikk. Jeg fikk den moren jeg fikk. Jeg fikk den broren jeg fikk. Jeg får det livet jeg får. Jeg får den kroppen jeg får, jeg får de sykdommene og skadene jeg får, jeg får de ressursene jeg får, jeg får de dagene jeg får. Jeg er den elven jeg er, med de bakevjene og tømmerstokkene jeg skal få. Jeg får ikke et annet liv, dette er mitt liv. Jeg er denne elven og ikke elven i dalføret på den andre siden av fjellet.

Illustrasjon av råtne tømmerstokker i elven. Til venstre, mor. I midten, far. Til høyre, bror.

Samfunn og markedskrefter sier, ikke vær fornøyd med den elven du er. Bli en annen. Bli som en elv i Amerika. Bli stor som Niagra falls, bli bred som Amazonas, ha flotte hjuldampere som Misissippi river, eller hva med eksotisk som Nilen? Ikke vær fornøyd, vær fremover lent og sulten, gønn på, la lengselen etter noe annet løfte deg slik at du ikke bare er en vanlig elv som er liv og gir liv til alt i ditt dalføre, men at du er en elv som alle kommer langveisfra for å stå ved bredden og bejuble.

Slik går det til at vi alle er som en vakker elv med tømmerstokker, bakevjer, fosser og liv i og langs breddene, men i perioder får vi det ikke med oss. Vi sier at elven er feil, fordi den har sider vi ikke liker. Og samfunnet sier hvordan elver skal være, og avvik fra dette er feil, og markedskreftene sier demm opp, rens, fjern, og betal oss så skal vi ordne det, og så skal du bli lykkelig.

Men hvorfor gjøre om på noe som er perfekt? Hvorfor reparere noe som fungerer? Hvorfor blande seg i noe som er i skjønneste orden?

Skrevet av
Arnt Sæther
Logo til Ubevisst. En fugl som endelig får luft under vingene etter å ha gått i sirkler.
Legg igjen e-posten din for oppdateringer om nye innlegg, artikler og kurs.
Quo Agency Inc