.webp)
Kjære Sindre.
Du er ikke alene.
Jeg som deg og mange andre her ute i landet lå våkne i natt, fordi vi tenkte på dumme ting vi har gjort.
Det virket som en god ide mens jeg drev på. Jeg så min mulighet til å ta labben litt nedi honningkrukken. Det smakte godt. Så jeg skulle bare ta litt til, og så skulle jeg stoppe. Men så fikk jeg lyst på litt til. Så jeg tok litt til.
Så ble det, litt-til, til nærmest en vane. Dager, ble til uker, uker til måneder, måneder plutselig til år, og plutselig var litt-til blitt overraskende mye. Og plutselig var krukken tom.
Eller det vil si ikke tom som i tom, men jeg satt på de høye herrers kontor og måtte svare for mine små-honning-krukke-vaner, og jeg skjønte at nå, nå traff honningkrukka den berømte vifta.
Jeg måtte juge. Jeg måtte juge som jeg aldri hadde jugd i hele mitt liv. Jeg måtte juge så jeg trodde det sjøl. Og jeg gjorde det. Og jeg hadde griseflaks, for jeg slapp unna.
Men jeg har ikke smakt honning siden.
Du kommer antageligvis ikke til å slippe unna samfunnets straff, slik jeg gjorde, og slik tusenvis av andre gjør akkurat nå. Men næringstopper, ansatte, koner og menn, bedriver ting som ikke tåler dagens lys, som en parallell til det du ble fersket for. De fleste lever i en eller annen form for usannhet med labben i sin honningkrukke. De blir bare ikke fersket (ennå). Men det betyr ikke at labben ikke er full av honning.
Så du er ikke alene.
Jeg har bedratt og blitt bedratt, jeg har stjålet og blitt lurt, jeg har løyet og blitt løyet til, jeg har jukset, ja, jeg har dømt og blitt dømt, og jeg har badet i skam, skyld og sorg, og våknet midt på natten kliss våt av svette og håpet det hele var en drøm, bare for å skjønne at, nei, det var ikke det.
Og jeg føler med deg nå. Jeg får helt vondt i mellomgulvet bare av tanken på dine netter. Så jeg vil bare at du skal vite
At du er ikke alene
Vi er mange her ute som kjenner din smerte og skam, for vi har prøvd det selv. Ikke nødvendigvis i den nasjonale gapestokken sånn som deg nå, men følelsen av skam, skyld, sorg og selvforakt. Den har bare en volumknapp som går opp til et vist punkt, og over det punktet gjør det ikke mer vondt. Over det punktet blir det bare tomt, svart, eller ett eller annet annet.
Jeg vet ikke hvordan det er eller blir for deg, men når jeg hadde fått summet meg, og skammens tåke hadde falt ned på soveromsgulvet og lå mer som hybelkaniner rundt i kantene og under sengen, da viste det seg to veier for meg.
Det ene var offerrollen og fornektelse.
Den andre var visdom.
Jeg valgte den siste. Det er en vakker vei. For på denne veien kan jeg bruke all dritten som jeg skapte, ble utsatt for, opplevde og erfarte, til tjeneste for selve Livet. Det er som bonden som sprer møkka på jordet om våren, for å gi næring til grøden som skal høstes til høsten, og spises i gode venners lag til høsttakkefesten.
Erfaringen min og din, kan bli til glede for oss selv og andre mennesker. Ingen kommer gjennom livet uten dumskap, skam, selvforakt, sorg, skyld, og løgn.
Det hører menneskelivet til.
Så velkommen i klubben vår.
Du er ikke alene.
