.webp)
Jeg har brukt hele min voksne alder til å spille karrierespillet. Jeg har stresset, ligget våken om kveldene og tatt dårlige valg. Prioriteringene mine har ikke reflektert hvem jeg vil være, som da min mor døde i min hånd mens jeg var et annet sted i tankene.
Men nå ser jeg spillet tydelig. Det gir ikke lengre mening. Det er et livsprosjekt som ikke gjør mer enn å drive livet fremover.
Jeg ser hvordan det ender. På mitt eget dødsleie, med en bitter smak på at jeg har brukt for mye tid på kontoret med noen oppgaver som virkelig ingen bryr seg om - ikke engang jeg. Der ligger jeg, i en seng, klar for å dø, og sakte går det opp for meg at jeg har vært død lenge allerede.
Nei, jeg er ferdig med dette meningsløse spillet.
Jeg mimres tilbake da jeg startet å spille spillet. Det startet bra. Jeg var ustoppelig. Det lyste ut av øynene mine. Jeg skulle bli en av de beste, og jeg skulle inspirere.
Jeg kunne sitte i timesvis etter arbeidstid, mandag til søndag. Jeg kunne bli irritert, være deprimert og nesten litt fanatisk. Men timene la jeg inn. For livet måtte brukes til noe.
Sakte raste illusjonen sammen, og jeg spurte meg selv “hva er vitsen?”, “hva skal jeg med dette?”. Jeg har fått til masse, uten at det gir meg mening. Hvordan kan jeg tro at det neste gir noe annet?
Når jeg ser på spillet nå, blir jeg kvalm. Jeg ser andre spille, og jeg klarer ikke å se noe annet enn ødelagte forhold, utbrenthet og helse som blir nedprioritert.
Så nå sitter jeg her igjen uten noe å jobbe for. Spillet som ga meg mening før, er tomt og meningsløst. Ting er ikke interessant og det gjør litt vondt.
Som en impuls, snur jeg meg rundt febrilsk for å finne noe nytt å oppta livet med. Et annet spill jeg kan forsøke å fylle med mening.
Men når jeg roer meg ned, spør jeg meg selv,: Vil et annet spill gi meg mer mening?
Det er da det går opp for meg hvorfor mange fortsetter å spille. Det er ubehagelig å slutte. Identiteten min har vært knyttet til å være god i spillet, og nå er spillet borte. Nå er også identiteten min borte. Jeg er ingen.
Det føles tomt og meningsløst. Depresjonen kommer snikende frem.
Likevel orker jeg ikke lenger et jaget av ingen verdens ting. Jeg vil ikke identifisere meg med noe som ikke betyr noe for meg. Jeg skal finne meg et nytt spill. Et spill som gir mer mening.
Men hva hvis jeg ikke spiller noe i det hele tatt? Er det nok å bare leve, kjenne på hvert øyeblikk, og nyte det før alt glipper mellom fingrene.
Noen ganger tenker religiøse mennesker er heldige. De slipper unna mye med det dumme spillet sitt.
