Stemmen i mitt hode

HjemInnlegg

I det siste har jeg igjen blitt oppmerksom på stemmen i mitt hode. Stemmen snakker hele tiden. Konstant er dialogen om totalt irrelevante ting. Jeg liker det….; jeg liker det ikke…; Jeg er ikke komfortabel med dette…; Dette minner meg om…

Her er et eksempel:

“Der kommer Kjell. Jeg har ikke lyst til å henge med Kjell i dag. Jeg håper han ikke ser meg”

Stemmen min er som en ekstrovert person ved min side, som hele tiden deler hver eneste tanke og følelse, kun til meg. Det er jo i seg selv veldig rart, ettersom jeg allerede opplever alt denne stemmen forteller meg i førsteperson. Det er jo ikke behov for at en stemme i mitt hode skal gjenta det jeg nettopp opplevde i førsteperson. 

Hvem er så denne personen som hele tiden forteller meg hva som skjer og hva den synes om det som skjer? 

Ikke veit jeg, men det kan virke som den bærer et narrativ. Et slags bilde om hvem jeg skal være og hvordan verden henger sammen. Det virker som den har eksterne ambisjoner. Den vil få til noe, og ikke ta for stor risiko.

Bilde av en strand med noen måker - og en strek illustrasjon av en lidende jesus som lider av megafoner som maser inn til hodet hans.
Noen indre dialoger fra en strand med noen måker.

Men jeg veit ikke om jeg alltid er enig i stemmen min. På veien mot oppnåelse har stemmen et ganske pessimistisk verdenssyn, som bidrar til at jeg ikke alltid klarer å nyte dette livet eller slappe av. Da spør jeg meg selv hva slags bidrag stemmen min har. Hvis oppnåelse kommer med pessimisme og negativitet - er det verdt det? 

I seg selv er dette veldig rart. Hvordan kan jeg være uenig i min indre dialog? Er ikke den indre dialogen meg selv? 

Som vise mestere fra østen beskriver, så er man ikke sin stemme - men man er bevisstheten som kan observere sin stemme. Tanken har da slått meg, kanskje min egentlige søken i livet ligger bak min stemme.

Det er stemmen min som vil oppnå eksternt, streve og sikre seg. Men kanskje det ikke spiller noen rolle hva jeg får til. For ved å bli kjent med observatøren, gir jeg mer plass til den jeg egentlig er og gir mer slipp på min eksterne søken.

Jeg har prøvd, men per nå klarer jeg ikke å observere stemmen min. Jeg klarer bare å huske øyeblikket for et sekund siden, hvor stemmen var aktiv. Så fort jeg ser den ett sekund gamle stemmen, så er den borte og jeg er alene i stillheten.

Så for nå fortsetter stemmen min å jatte, og jeg fortsetter å hoppe etter. 

Jeg liker det….; jeg liker det ikke…; Jeg er ikke komfortabel med dette…; Dette minner meg om…

Skrevet av
Nikolai Toverud
Logo til Ubevisst. En fugl som endelig får luft under vingene etter å ha gått i sirkler.
Legg igjen e-posten din for oppdateringer om nye innlegg, artikler og kurs.
Quo Agency Inc