Lyktemenn

En idé

Jeg leste, jeg fulgte, jeg spurte om vei
til føttene mine ble ømme og lei.

Mørket var tett og vinden var seig
men skatten, den skal jeg finne.

Jeg travet i skogen, jeg løp gjennom byen,
for langt i det fjerne hadde jeg hatt et syn.

Helt til jeg en kveld ved en innsjø stod,
hvor engen var vakker og alt åndet ro.

Da så jeg i mørket en lyktemann gå,
han danset på vannet der stjernene lå.

Han sa at hans liv var forløst og forklart,
at stormen i dypet var stille og klar.

Jeg fulgte hans ild, jeg lot meg forføre,
uten å vite hva jeg burde gjøre.

Snart sprang han opp, og snart sprang han ned
snart hadde jeg glemt min egen fred.

Jeg trodde hans gnist var det reneste gull,
til jeg løp og falt i et mosehull.

I stedet for lykken jeg trodde jeg fikk
satt jeg i mudderet med tunge blikk.

Med ett var det tre av de lysende små
som virret omkring på må og få.

Hodet det verket, min ryggrad var vond
mens lyktemenn danset på mosegrodd grunn.

Nå hilser jeg tusen på veien jeg går,
men ser ikke lenger det synet jeg så.

For å vite er lite, men å leve er alt,
jeg vil kjenne min styrke der hvor jeg falt.

Et sitat

Å søke råd er å plante sitt frø på stengrunn. Frykten har skapt denne ufrie handling, som aldri leder til egen styrke. Sørg for at de feil du gjør er dine egne. Bare da er de til nytte.

‍– Vigdis Garbarek

Et spørsmål

Hva er ditt mosehull? Står du i mosehullet nå?