Overlevelsesmekanisme

‍En idé

I mørket kom jeg til en leirplass med skreppa mi. Der satt en jeg ville ha nær. En jeg hadde kjær. Hun stod klar til å tenne et bål mellom oss.

Men jeg var ikke klar for noe bål. For jeg var hengt opp i noe som hadde skjedd tidligere på dagen. Så jeg avviste henne med mitt fravær.

Da snudde min kjære seg, og begynte å tenne et bål for seg selv.

Jeg skvatt til, som om det var på liv eller død. Og så kastet jeg meg rundt til skreppa mi etter noe å kle på meg.

Jeg rotet i gamle klær, og der fant jeg en søt pandadrakt. Men så pinglete er jeg da ikke. Jeg fant så en mektig løvedrakt. Men den hadde jeg aldri turt å kle på meg.

Nei, sånn holder jeg da ikke på, tenkte jeg, mens jeg grep i blinde min gode gamle apedrakt.

Så kledde jeg meg opp, og hoppet foran bålet mellom meg og min kjære. Jeg jøglet, jeg lagde grimaser og bålet blusset opp et øyeblikk.

Men så merket jeg det samme som jeg hadde merket sist, og gangen før der igjen. At ingen av oss trodde helt på forestillingen min i denne trange drakten.

Bålet var i ferd med å ebbe ut, og jeg begynte å bli desperat. Så jeg sa at jeg elsket henne.

Men bålet pulserte knapt. For hele forestillingen hadde sagt alt.

Så tok jeg av drakten, og satte meg ved glørne, slik jeg var. Kjølig var det mellom oss. Men noe i henne ønsket meg hjertelig velkommen tilbake.

Et sitat

Man is not what he thinks he is, he is what he hides.

– André Malraux

Et spørsmål

Hvilke andre måter å møte utryggheten på har du, enn å spille ut en rolle?