Selvbebreidelse

En idé

Jeg handlet etter noe som ikke stemte helt.
Noe jeg ikke kunne stå helt inne for.

Det har stemt før. Det stemmer av og til.
Og jeg ville nå at det skulle stemme.

Men i det øyeblikket gjorde det ikke det.

Så jeg trakk meg tilbake, slik jeg ofte gjør. Jeg skulle til å ta et velkjent bad i anger, skyld og skam – da noe nytt kom opp.

Er denne selvbebreidelsen egentlig nyttig?

For hver gang jeg har sunket ned i skyld, har jeg ikke sett klarere. Jeg har bare blitt mer forsiktig. Mer reservert. Jeg har blitt mer opptatt av å unngå flere slike erfaringer, enn av å faktisk forstå dem. Som om skylden blir en erstatning for klarsyn. Jeg kjenner noe intenst og tror at lidelsen er et oppgjør, men kanskje har jeg bare reagert.

Er jeg egentlig skyldig? Er jeg ikke alltid som barn i møte med neste øyeblikk – handlende ut fra det jeg ser der og da, med de verktøyene jeg har tilgjengelig? Hvordan kunne jeg gjort noe annet før jeg visste bedre?

Å ta ansvar kan ikke være det samme som å straffe meg selv. Ekte ansvar må være å tørre å se hva jeg har gjort og forårsaket, i stedet for å gjemme meg bak min egen anger.

Et sitat

La meg få spørre deg:
Hvorfor er det en skam å feile?
Hvorfor tror du du kjenner morgendagen?
Hvorfor dømmer du deg selv
for å ikke vite om det du ikke kan vite noe om?

– Vigdis Garbarek

Et spørsmål

Har selvbebreidelse noen gang virkelig forandret deg?

Jeg mener ikke om skam, anger eller skyld har fått deg til å handle annerledes neste gang.
Jeg spør om noe dypere:

Endret den intensjonen din?
Eller lærte du bare å justere atferden, slik at du slapp å møte den samme følelsen igjen?

Ble du klarere i deg selv?
Eller ble du flinkere til å skjule det du ikke ville vedkjenne deg?